Kapittel I: Work-in-Progress

Work in Progress er startskuddet på Tíðafar – en samling låter som strekker seg fra poetisk selvransakelse til dyp, personlig oppvåkning. Dette er første kapittel. Her begynner Tíðafar – ikke med en fasit, men med et spørsmål: Hvem er jeg når jeg tør å være uferdig?

Hele dette prosjektet ble til gjennom skriblerier fra blant annet netter uten søvn. Små linjer som kanskje ikke ga mening der og da – men som sammen ble til noe virkelig. En slags dagbok eller notatbok i lyrisk form, der ærligheten og refleksjoner fikk gå foran kontrollbehovet. Ikke for å imponere. Bare for å forstå.

Warning Label og The Disclaimer er ikke vanlige låter. De fungerer på en måte som en advarsel og ansvarsfraskrivelse – for prosjektet som helhet. En påminnelse om at dette ikke er glattpolert virkelighetsflukt. Ei heller en selvbiografi. Det er ufiltrert refleksjon.

“This is my warning label, my truth laid bare.”
“These words are not facts, just thoughts in my mind.”

De to låtene er med på å ramme inn alt som skal komme  – og alt som fortsatt venter.

Tittellåta Work in Progress uttrykker det samme, bare fra innsiden. Et slags musikalsk selverkjennelsesritual.

“I’m nothing more, nothing less / Than a work in progress.”

Det hele startet med en drøm. I Down by the Stream møter jeg meg selv – både som voksen og som barn – ved en bekk i et stille oppgjør. Et møte mellom skyld og tilgivelse, mellom anger og håp.

“Down by the stream, I met myself / A boy with dreams, a man on a shelf.”

I 5 Years opplevde jeg en oppvåkning. Jeg trodde jeg bare hadde fem år igjen å leve. Først kom sorgen – tung og altoppslukende. Men så skjedde det noe. Det var som å våkne fra en dyp søvn.

“When I let go of the fear of dying / I felt alive, like I was flying.”

You’re an Inspiration er en takk til de menneskene som ikke nødvendigvis gjorde noe stort – men som bare var seg selv, og gjorde en forskjell. Ved å bare være seg selv endret de min destinasjon eller retning i livet.

“With elegant finesse / Turning stress into progress.”

The Minor Differences minner oss om at vi alle kjenner på det samme – kjærlighet, frykt, håp, sårbarhet – selv om vi ofte fokuserer på forskjellene.

“We’re all one under the same canopy.”

Og i Song from the Hillside skjer noe dypt. Når du kjenner historien bak et sted, et menneske, en rynke – så endres følelsen. Det er kunnskap som skaper nærhet.

“Knowledge can be a thrill / Understanding the passion of every shape.”
Perspektivet snur. Det som før var flatt og tomt, blir levende.

Song of Gratitude avslutter albumet med en bred takk – også til dem som har vært vanskelige. For alt former oss.

“I’m grateful for all who crossed my path / Even the occasional psychopath.”

Jeg kan fortelle hva disse låtene betyr for meg. Hvorfor jeg skrev dem. Hva jeg tenkte. Men det viktigste for meg er dette: at du som lytter legger noe eget i dem. Kanskje kjenner du deg igjen. Kanskje finner du noe du trengte å høre.

“Maybe we can relate?”

Dette albumet er ikke en konklusjon. Det er begynnelsen på en reise gjennom ti kapitler – ti musikalske og tematiske steg videre inn i selvdestruksjon, gjenoppbygging, sinne, forsoning, drømmer og til slutt: kjærlighet. Men det starter her – i det uferdige, i det ærlige.

Work in Progress er en påminnelse:
At vi alle formes, stadig.
At vi alle bærer sår, noen synlige – andre ikke.
At vi alle er …
uferdige. Og det er helt greit.