Kapittel II: Self Destruction
WARNING: This is where the damage begins!Intenst, brutalt og ærlig. Ikke et rop om hjelp. Rått og ubehandlet.
Uten sminke. Uten maske. Mørkt – med med snev av håp.
Self Destruction er andre kapittel i Tíðafar-sagaen—et konseptalbum som ikke legger skjul på noe. Det er ment å være brutalt, ærlig og vanskelig å høre på. For noen kan det treffe personlig. For andre kan det minne om noen de kjenner. Uansett håper jeg det kan vise at det finnes en vei gjennom mørket.
Albumet handler blant annet om hvordan det er å vokse opp med for mye energi og for lite plass. Om følelsen av å være annerledes, misforstått og alene. Sangene tar opp temaer som skam, frykt, avvisning, selvkritikk og depresjon. «My Worst Critic», «Circles» og «Rejection» viser hvordan negative tanker kan spise deg opp innenfra. «Wake the Fuck Up» beskriver søvnparalyse—den skremmende følelsen av å være fanget i ditt eget hode. «Self-Correcting Perpetuum» og tittellåten forsøker å sette ord på det som ofte er vanskelig å forklare.
«Will to Live» handler om øyeblikket da alt virker håpløst, men det finnes også håp i mørket. «Get Back Up» er stemmen som minner deg på at du kan reise deg igjen når du ligger nede. «Dare to Dream» handler om å tørre å følge drømmene dine, selv når det er skummelt.
Jeg vet hvordan de mørke tankene kan føles. Jeg har vært der. Men jeg vet også at det finnes en vei videre—selv når det ikke føles sånn. Smerten former deg. Den kan gjøre deg sterkere og bli en drivkraft for noe konstruktivt.
Musikalsk er dette en av de mørkeste og mest aggressive kapittelene i sagaen. Sjangeren er alternativ metal, nu metal, emo og metalcore—preget av tunge riff, breakdowns, skrikende vokal og elektroniske elementer. Men under det harde og aggressive finner du også stillhet, sårbarhet og en lengsel etter fred.
Self Destruction er ikke laget for å være behagelig.
Det er laget for å være kontrastfylt og ekte.
